Vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men kan i hvert fall si at jeg kjenner lørdagens løp godt i kroppen. Egentlig litt digg, for da vet jeg at jeg ga alt og litt til. Nok en opplevelse å putte i minneboka, og jeg kan jo ikke annet enn å være veldig fornøyd! VM London leverte, og jeg er veldig glad jeg dro!
Julia og jeg tok tidlig flyet fredag morgen, og det startet med forsinkelser på Ryanair. Billig billetter blir ikke så billig allikevel når du i tillegg skal bestille bagasje, sitteplasser og ekstra håndbagasje på flyet, men jeg liker å reise komfortabelt så vi var en av få som hadde bestilt oss litt ekstra benplass på turen. Verdt hver krone spør du meg.
Landet på Stansted fredag morgen og innså at vi var nødt til å stikke innom banen for å registrere oss, hente billetter og se på stemningen. Det er alltid så god atmosfære på slike steder, og man kan ikke bli annet enn glad og positiv.
Taxi til hotellet etter registreringen for så å spise middag, slenge seg på senga og lade til lørdagen. Mange har spurt meg hvordan jeg prepper kroppen til et slikt hinderløp så her kommer mine rutiner:
- minst 8 timer søvn
- rikelig med vann, men ikke overdriv
- spiser godt med mat, og har fokus på litt ekstra karbohydrater dagene i forkant
- havregrøt til frokost + kaffe
- koffein ca 30 min før løpet
- 1 banan ca 30 min før løpet
- 1-2 gel i sportsbh`en under selve løpet
- sørger for å ha påfyll av mat etter løpet
Foto: Petter Mortvedt
Lørdag morgen stod vi opp tidlig for å spise en god frokost for så å sitte på med Petter og Cathrine (@aktivmamma) som også skulle løpe. Havregrøt til frokost med en kopp kaffe er den beste starten jeg kan få på slike dager hvor kanskje magen er litt i ulage, men havregrøten vi fikk servert på hotellet var så søt at jeg ble kvalm. Men fikk trykt den i meg sammen med kaffe og juice. Klar for race!
Når vi kom på plass var det sol og blå himmel. Ganske så avgjørende for humør på en slik dag hvor du vet du skal krige deg gjennom vanskelig hindre hvor grepsstyrken er viktig. Det finnes ikke noe verre enn glatte stenger, plater og ringer. Blir alltid noe gjørme og vann underveis (!), men det er stor forskjell på om været er bra eller ikke.
Foto: privat
Jeg skulle starte i min aldersgruppe, 35-39 så starten gikk allerede klokken 10.30. Like greit spør du meg for det betyr bare at jeg slipper å vente på å grue meg. Jeg er alltid nervøs før et løp, men når man først er i gang koser jeg meg!
God stemning før løpet, og det er alltid så hyggelig å møte på kjentfolk. Spurte leserne mine på Instagram om jeg skulle kjøpe meg den jakken dere ser over, men over 50% mente nei. Så jeg endte opp med å ikke kjøpe den…haha!
Foto: Petter Mortvedt
Første kilometeren løp vi med en sekk på nakken. Usikker på hva den veide, men jeg vil tippe 10-12 kg. Siden jeg har så lange bein var det ikke så vanskelig for meg å klatre over stokker og ulike hindre i skogen, og jeg kom meg ganske så langt frem i puljen. Holdt en god fart frem til ca 6-7 km hvor hinderet stairway to heaven dukket opp. Det er et teknisk og tungt hinder hvor veldig mange mister båndet sitt. Når jeg sier at man mister båndet mener jeg at båndet man får ved start klippes i to om det er et hinder du ikke klarer. Det vil si at du kan fortsette å løpe deg gjennom løypa og i mål, men da uten båndet som gjør at du på en måte er diskvalifisert. Du får en «plassering» allikevel, men du kjemper ikke i toppen på samme måte. Merket meg at flere som da mistet båndet bare løp seg gjennom løypa uten å prøve alle de ulike hinderne, og da blir jo tiden i mål litt feil. I Canada fikk vi straffeminutter om det var et hinder vi ikke klarte selv om vi hadde mistet båndet. Det er etter min mening mer rettferdig for da gir man også 100% frem til mål.
Foto: @ocrqueen / stairway to heaven
Jeg kom meg gjennom stairway to heaven på tredje forsøk, og det var en utrolig god følelse når jeg bare kunne løpe videre å vite at jeg hadde klart den jeg kanskje gruet meg mest til. Har ikke gjort det hinderet siden Canada i fjor så det har ikke blitt så mye terping som jeg ønsket. Men sykt moro å få den til!!
Foto: Petter Mortvedt
Etter ca 9 km kom vi til et hinder som skulle bli slutten på båndet mitt. Her stod jeg en time og forsøkte å komme meg forbi. Jeg var to ringer unna bjella, men armene mine ville ikke mer så jeg måtte be de klippe båndet. Litt vemodig akkurat der og da, men når det først var gjort ristet jeg nederlaget av meg. Møtte Camilla (@camilla.slaatsveen), en annen jente fra Norge som også mistet båndet sitt på samme plass, og vi løp resten av løpet sammen. Veldig gøy å løpe sammen!
Nest siste hinderet var et rør ut i den verste gjørma jeg noensinne har «badet» i. Eller skal jeg si faceplanta i? Bildet ble et realt blinkskudd, og i ettertid kan jeg vel si at det var verdt det. Føltes ikke akkurat slik der og da, for jeg kunne ikke se på 5 minutter. Det er først nå øynene mine ikke er vonde… Historien bak bildet er så enkelt at jeg trodde jeg skulle kunne ta meg i mot med armene. Jeg kunne forsøkt å snu meg, men etter å ha sett Camilla ved siden av meg var jeg helt sikker på at jeg kunne nå bunnen med armene mine. Jeg tok feil. Skikkelig feil!
Foto: Jørgen Otto Tresselt
Siste hinderet var veggen,og her var det mange som sleit. Veggen og tauet var full av gjørme, og du kan tenke deg hvor glatt jeg var etter et lite ufrivillig bad i gjørma. Men jeg kom meg over!
Jeg kom ikke i mål med båndet som jeg håpet på, men allikevel har jeg en god følelse av å ha gjort mitt beste. Det holder for meg!
Foto: privat
For mer inspirasjon følg gjerne YouTube her
Facebook her
Snapchat Treningsfrue
Camilla♥